Han Gammel-Thomas ved Grytesfossen

Av: JOMM, Levanger-Avisa 02.02.1989

En gang for lenge siden bodde en kar som ble kalt Gammel-Thomas i en nedlagt sagstue inne ved Grytesfossen. Han livnærte seg ved jakt, fiske, fangst og ved at han laget trevarer som han solgte i bygdene.

Gammel-Thomas var egentlig fra Forbygda.Og han likte seg best i skog og mark. I tillegg trivdes han best alene, derfor fant han seg bolig langt inne på skogene. Det var flere sagbruk innover langs vassdragene, og etter hvert som disse ble nedlagt ble det stående hus igjen etter disse som ingen verken ville ha, eller bruke. Det første sagbruket han flyttet inn i var ved Vigda.. Der hadde han sitt hjem, og der lagde han trevarene som han solgte i bygda. Men så en dag han kom hjem til bua ved Vigda var huset nedbrendt. Den gang forsto ikke Gammel-Thomas mere enn at han selv hadde vært uforsiktig med varmen, og at dette var grunnen for brannen. Men dette skulle vise seg å være feil. 

Inne ved Grytefossen sto det også et sagbruk som var forlatt. Dit flyttet han. Her inne ved Forra hadde han det han trengte. Fjellene som omkranser flåene, anså Thomas som sine venner. Klinningen, Klipvola, Risvola, Almlivola, Vaktberget, Grytesvola, var alle kjente som skaffet han mye av levebrødet. Storfugl og rype flakset i kjerr og småkratt, og reven dro rundt i terrenget etter mat. Alt dette var byttedyr som Thomas beskattet. Men heller ikke her fikk Thomas være i fred for brann. Det samme gjentok seg, en dag han kom hjem sto også denne bua nedbrent. No forsto Thomas endelig at en eller annen måtte være ute etter ham. 

Motløsheten kom over den gamle skoggangsmannen. Han forsto ikke hvem som hadde så mye imot livet hans her inne at de ville ham så mye vondt. Riktignok hadde han mere flaks i jakt og fangst enn de fleste, men dette alene kunne han ikke se var grunn nok. Ikke var han en slik kar som låg noen til byrde. De tingene han laget var solide saker så han hadde heller ikke bedratt noen i handel. Stor og sterk hadde han vært i unge år, men aldri hadde han brukt makten sin på unyttige ting som å banke opp folk.

En gang hadde han laget en svær benk til en i Flora, denne hadde han båret på sin rygg over fjellet. Denne var så tung at to mann hadde mere enn nok med å løfte den. Harmen sted i den gamle mannen. Men de beste vennene hans, fjellene og volene rundt Leinsslettene sto trauste som før, og på sitt vis trøstet de og gav fjellkaren mot.

Etter denne brannen anskaffet Thomas hund. Og han bygde seg sin egen lille bu et stykke unna. Ingen flere sagstuer sto igjen, som han kunne flytte inn i. Men også denne brant ned, og denne gangen var Thomas hjemme, så denne gangen var han sikkert skyld i det selv. Og denne gangen var det så vidt han og hunden berget livet. Da flyttet Thomas ned i Forbyga.

I en trang dal like nede ved Forra tok han sin bolig. En gang han var på besøk lenger nede i bygden, ble han syk, og ikke lenge etter døde han der. Men hunden hans var igjen ved Forra. I sene kvelder kunne folk høre han gjamret seg og ulte mot nattehimlen etter sin herre. 

Det fortelles at når Forra var i isgang utpå våren, hoppet hunden på elva og druknet.

Disse sagbrukene som den gang ble kalt privilegierte sagbruk, sto mange plasser rundt om i skogene. Disse ble ofte bygd i forbindelse med større drifter, og de eides av folk med makt og
penger. Bygdefolket kalte dem for "tjuvsager", de anså nok skogdriften som en ting som kunne gi mest avkastning for folket i fjellbygdene. Så var det slik at folk bente ned sagstuene Gammel-Thomas bodde i, var  det en ynkelig gjerning, for han hadde slett ikke skodd seg på andre folks slit. Han brøfødde seg selv i et miljø som ingen andre syntes var noe å ha. Men slik er det no engang, misunnelsen går ofte utover de minste, uansett om det er noe å misunne dem i det heletatt.