HÅRSKALLEN - en rik fjellplanteutpost på Innherred 
Av Arnfinn Skogen, brosjyre av ukjent dato, sannsynligvis ca 1970.
På de fleste utbredelseskart over norske fjellplanter vil Nord-Trøndelag være meget sparsomt representert, og nesten alle mangler på selve Innherred. Ser vi på alle arter under ett, vil det finnes en sterk konsentrasjon i området Dovre-Trollheimen-Jotunheimen i syd, og fra Saltdal til Vest-Finnmark i nord. Fra disse sentrene avtar artsantallet mer og mindre gradvis mot nord og syd, os det oppstår en luke, Nord-Trøndelagsluken, der svært mange arter mangler. 

Arter som er konsentrert i ett eller begge av disse områder og med utbredelsesluker i Midt-Skandinavia, regnes som sentriske. Flertallet av disse er kravfulle til Jordsmonnet og vokser fortrinnsvis på åpen, kalkrik mineraljord. 

Disse arter og deres utbredelse har helt siden den store norske botaniker Axel Blytt i 1876 påpekte forholdet, inntatt en sentral plass i botanisk forskning og diskusjon i Skandinavia. Tre mulige forklaringer har særlig vært framme i diskusjonen:

  1. Mangel på høye, kalkrike fjell i luke-området. Dette har særlig virket sterkt i varmere klimaperioder etter istiden, da skoggrensen lå betydelig høyere enn nå, og fjellplanter som tok landet i besittelse ettersom isen trakk seg unna, ikke fant levelige vilkår annet enn på de høyeste fjelltoppene.
  2. Etter istiden vandret våre fjellplanter, som resten av vår flora, inn fra syd og Nordøst. De arter som idag mangler i MidtSkandinavia, har aldri nådd dit, dels fordi skog og annen lavlandsvegetasjon stengte veien ror deres vandring.
  3. En større eller mindre del av våre fjellplanter har overlevet istiden på isfrie områder - "refugier" - i syd og nord., nær de nåværende sentra.
I Nord-Trøndelag er det ikke mange fjell som ligger over skoggrensen, og særlig er det få som samtidig har kalkholdig berggrunn. På Innherred er det nesten bare Skjækerfjellene som har vært tiltrodd muligheter for å ha en noenlunde rik fjellflora. 

Et annet fjell av interesse er Hårskallen i Skogn. Med sine 735 m.o.h., når den ikke over den normale skoggrense i distriktet, men takket være sin isolerte beliggenhet i et stort lavlandsområder, er det så sterkt utsatt for vindslitasje, at det meste av fjellet er uten skog. 

Berggrunnen er kalkrik, men vinden som holder skogen borte, fører også med seg mye nedbør, og dette fører til sterk torvdannelse i fjellsidene. Storparten av fjellet er derfor dekket av ganske tykk, sur torv i bratte bakkemyrer med lite kravfulle, mer og mindre oseaniske arter, samt lyng, bjønnskjegg og myrull. Her og der strømmer dog kalkrikt vann frem, og gir grunnlag for små flekker med riktig rike myrer. 

På grunn av torvdannelsen blir bare de mest vindutsatte rygger og selve toppen egnet for mineraljordplanter. Det meste av dette areal er tørt berg. Fuktighetskrevende arter har derfor liten sjanse til å finne egnete voksesteder. På disse områder er også vindvirkningen så sterk, at det finnes lite løs grus. Så typiske grusplanter har heller ikke altfor gode muligheter. Når vi dertil tar i betraktning Hårskallens isolerte beliggenhet i forhold. til andre fjell, og at de nærmeste fjellene stort sett er meget fattige, skulle man ikke tro at sjansene for noen rik fjellflora der var særlig store. 

Den dagsundersøkelse som Levanger Feltbiologiske Forening arrangerte i august iår, viste dog at Hårskallen har en meget interessant flora. 

Det som først fanger interessen og skjerper blikket, er den rike forekomst av reinrose (Dryas) som finnes helt nede i ca. 500 m,o,h.. Arten finnes riktignok gjennom hele fjellkjeden, men er en typisk kalkplante, som ofte har "fint følge". Og følge har den på Hårskallen, både "fint" og mer vanlig. 

Blant de arter som tiltrekker seg spesiell oppmerksomhet, er endel som regnes til de sentriske, og som delvis ikke er funnet i Meråker, som:

  • skredarve (Arenaria norvegica)
  • jøkelarve (Sagina intermedia)
  • rabbestarr (Carex glacialis)
  • fjellrublom (Draba alpina)
  • bergrublom (Draba norvegica)
  • reinmjelt (Oxytropisa)
  • norsk vintergrønn (Pyrola norvegica)
Endel sentriske arter som i Meråker bare er kjent fra de østligste fjellene, fantes også på Hårskallen:
  • agnorstarr (Carex microglochin)
  • sotstarr (Carex atrofusca)
  • myrtust (Kobresia simpliciscula)
  • rabbetust (Kobresia myosuroides)
  • kastanjesiv (Juncus castaneus)
  • fjellkurle (Hamaeorchis alpina)
Selv om de fleste nevnte arter finnes på noen få steder nord for Hårskallen, som oftest i den østlige del av fjellkjeden, er de temmelig eller meget sjeldne utenom de nevnte sentra. Særlig den første gruppen har spilt en stor rolle i diskusjonen om de sentriske artene. 

Nær disse står også mange arter som finnes mer og mindre spredt gjennom hele fjellkjeden, men som er meget sjeldne i lukeområdet. På Hårskallen fantes flere slike, bl.a.:

  • fjell-lok (Cysopteris montana)
  • svartaks (Trisetum spicatum)
  • fjellstarr (Carex norvegica)
  • blankstarr (Carex saxatilis)
  • polarvier (Salix polaris)
  • myrtevier (Salix myrsinites)
For alle de nevnte arter og mange flere utgjør forekomsten på Hårskallen en betydelig utvidelse av deres areal mot nordvest. Fjellet fremstår derfor som en utpreget isolert utpost i Innherreds lavlandsområde for en rekke både sjeldne og vanlige fjellplanter. 

Det er påfallende at nesten alle arter som har en liten utbredelsesluke, dvs, som finnes nord for Sylene, også finnes på Hårskallen, mens ingen av de arter som stanser i eller syd for Sylene ble funnet. Når vi tar i betraktning at fjellet er en av de få brukbare lokaliteter for fjellplanter i området, tyder dette på at artene med den minste luken er sentriske rett og slett fordi egnete voksested mangler innen lukeområdet. 

I denne forbindelse må vi ta i betraktning det oseaniske klimapreg som gjør seg gjeldende til over grensen mot Sverige. Dette fører til en sterk humusdannelse på de fleste berg, slik at selv mange fjell som er uten skog, er uegnete for de nevnte fjellplanter. Da Fjellene er relativt flate, finnes heller ikke ofte bratte rasmarker med løsgrus og nakne hamrer, hvor disse arter kunne vokse. 

Ut fra de høye sommertemperaturene på Innherred og Hårskallens beskjedne høyde, kan vi gå ut fra at temperaturen ofte er langt høyere der enn i mange områder hvor de omtalte fjellplanter mangler. Det er derfor neppe rimelig å tro at høye sommertemperaturer hindrer disse plantene fra å trives noe sted i Nord-Trøndelag. 

Når et så isolert fjell som Hårskallen kan ha en så rik fjellflora, kan luken heller ikke gjerne ha spredningshistoriske årsaker. 

Det må derfor antas at Nord-Trøndelags-luken for de omtalte arter og sikkert også flere andre, først og fremst skyldes mangel på egnet jordsmonn i forbindelse med sterk konkurranse fra humustålende arter. 

En annen konklusjon av funnene på Hårskallen er at det ennå er mange uløste oppgaver før vår landsdel er såpass utforsket at sikre slutninger kan trekkes om artenes utbredelse innen området.