IS-SAGING PÅ RONGLAN

Av Gunnar Rønning, Avspark, Ekne IL 1989 

Gjennom tidene er forskjellige måter tatt i bruk ved lagring og bevaring av mat. Salting eller tørking er velkjent, og blir brukt også i våre dager. Ønsker om å beholde matvarene ferske over en tid har ført til dagens kjøle- og fryseteknikk. Denne teknikken hadde imidlertid sin forløper.

I første halvdel av dette århundre ble naturis brukt til å holde temperaturen nede ved bevaring og lagring av mat. Eks.: Ising av sild og fisk ved transport, omsetning og lagring. Kjøling av melk og melkeprodukter på mottaksmeierier, produksjonsmeierier og i utsalg. I byene ble det, tildels også  i  privathusholdningen, brukt naturis. Enkelte steder utviklet det seg til en industri dette å ta opp og lagre is i ishus om vinteren, for siden å frakte den til steder hvor enkelte firma drev omsetning i inn- og utland. Det var spesielt i forbindelse med eksport av sild og fisk det ble brukt mye naturis. Her i Trøndelag var det firmaene "Iscompaniet A/S" og "Nikolai Dahl" i Trondheim som drev med naturis og isopptakingsvirksomhet.   Nesvatnet kom til å bli "arena" for den største virksomheten. Beliggenheten ved Nordlandsbanen, og i høvelig plan med denne, gjorde nok at forholdene lå til rette for anlegg av sidespor til ishusene. Viktig var sikkert også dette med stabile isforhold. Nesvatnet er forholdsvis grunt. Isen "legger" seg tidlig, og i normale vintrer blir istykkelsen 50-60 cm i løpet av vinteren.
 
Det var lite snø og mild vinter i 1961, 
siste året det ble saget is på Nesvatnet.

Fotograf: ukjent


 Det startet i 1911
"Iscompaniet" bygde ishus på Kolsanvaldet. Sidespor ble bygd samme året. Medeiere i dette firmaet var to herrer fra Innherred ved etternavn Reistad fra Frol og Melbye fra Verdal. En mann ved etternavn Jakobsen fra Bindalen var også med. Det var disse tre som sto i spissen for bygginga av det store ishuset på Kolsanvaldet mellom jernbanen og vatnet. Dette huset ble i dagligtale av ronglandbyggene  kalt "Ytterhuset". Da huset var ferdig utbvygd, en del år senere, var det 100 m langt, 15 m bredde var anlagt helt fra starten av. Samme året, 1911, kjøpte en mann ved navn Brodtkorp opp rettenle til å ta opp is på Nes sitt vald. Det ble fastsatt en årlig avgift på kr.25,- til grunneierne for denne retten. I tillegg skulle grunneieren ha forrett ved transport av is fra vatnet til ishuset med det antall hester som var disponible på gården. Brodtkorpfirmaet bygde første ishuset ved Ronglan st. Det skjedde ogsa i 1911  En av grunnene til at det ble bygd her var trolig sidesporet som alt var anlagt ved stasjonen. En annen grunn var kanskje behovet for is på mottaksmeieriet på Ronglan som lå like ved. Men dette ishuset var ikke i bruk mere enn 3 år. Trolig ble transporten fra Nesvatnet til Ronglan st. for lang eller for sårbar mot snøfattige vintrer og mangel på "sledeføre". 

I 1915-16 ble det bygd ishus ved Kolsanlangmyra, ca. 300 m nord-øst for Nesvatnet på nordsiden av jernbanen. Det ble eierskifte til isvirksomheten på Nesvaldet. Brodtkorp solgte til Gunnar Rangul som var gårdbruker på Ronglan søndre (82/7). Han solgte videre til firma "Nekolai DahI" i Trondheim i 1919. Dette firma hadde isanlegg både på Berkåk og i Agdenes i tillegg. "Iscompa niet" med sitt hus, "Ytterhuset", var i drift fra 1911-1961 dvs. i 50 år, mens "Innerhuset" med "Nekolai Dahl" som eier det meste av tiden, var i drift fra 1915-1951, dvs. i 30 år + de 3 år ved Ronglan st. "Innerhuset" brann ned sommeren 1953. Det var trolig gnister fra et lokomotiv som gjorde at det tok fyr i sagflisa som var isolasjon i vegger og tak. 


Når på vinteren foregikk isarbeidet?
Isarbeidet startet opp på etterjulsvinteren etter at isforholdene var blitt slik at mannskap, hester og utstyr kunne ferdes trygt ute på isen. Istykkelsen varierte etter værforholdene. Enkelte vintre med streng kulde kunne isen bli 60-70 cm tykk, mens den i helt spesielle milde vintre var nede i 30-35 cm. Men vanligvis var istykkelsen 40-55 cm. Enkelte vintrer kunne snøen være brysom og kreve mye arbeid ved at den måtte kjøres bort fra området for isopptaket. Verst var det med skiftende værforhold mellom streng kulde og mildvær med store nedbørmengde. Vanligvis startet isarbeidet opp i slutten av januar eller først på februar etter at daglengden tillot 6-7 timer effektiv arbeidsdag. Men det hendte i løpet av de 50 åra isarbeidet foregikk at en ikke kunne starte opp før i mars måned på grunn av for tynn is. Det tok ca. 1 måned å fylle "Innerhuset" med de ca. 3000 tonn som dette huset rommet og ca. 1,5 måned å fylle "Ytterhuset" som på det meste rommet over 4500 tonn. 


Hvordan foregikk isopptakingsarbeidet 
Arbeidet foregikk etter en deling i 3 faser:
 
  1. Saging av isen i blokker + opptrekking av blokkene.
  2. Kjøring av isen fra kanten av isråka til ishuset.
  3. Stuving av isen i floer inn i ishuset. 8 floer i høgda.
Før en går videre kan det være greit å vite størrelse og tykkelse på ei isblokk. 

Standard lengde var 90 cm. Vekt ca. 170 kg. Det skulle gå 6 isblokker på 1 tonn. Bredde på blokkene måtte variere etter istykkelsen. 

Var isen 35 cm tykk måtte bredden være 60 cm. Ved 42 cm istykkelse ble bredden 50 cm og ved 53 cm tykk is ble det 40 cm brede isblokker. Slik var det satt opp tabeller for hver cm istykkelse mellom 35-55 cm hvor bred blokkene skulle være.
 

  1. Issaginga foregikk med spesielle issager. Selve bladet på saga var 1,7 m langt. Det var grovtannet, ca. 20 cm bredt øverst og smalnet av til ca. 10 cm nederst. øverst var sagbladet festet til en 40-50 cm lang jernarm som endte i et øye hvor et tverrhandtak i tre var festet. Sagas totale lengde var ca. 2,15 m. Det var særs viktig at saga var riktig stelt med hensyn til filing og vinging. Saga måtte gå rett og skjære godt. Når is-blokkene skulle opp av råka måtte det til 2   mann. Derfor ble det naturlig at 2 og 2 mann var faste lagkamerater under arbeidet nede på isen. Det var viktig at disse to dro godt sammen slik at arbeidet ikke ble uutholdelig slit. God teknikk var nødvendig. Saginga foregikk ved at det ble saget tverrskjær for bredde av isblokkene. 90 cm lange skjær. Deretter fulgte langskjæret  som  kuttet  av blokkene som da ble liggende klare til å bli dratt opp. Isoppdraginga foregikk ved hjelp av issaks og langkrok. Her er det viktig å vite at mannskapet hadde isbrodder under støvlene. Dette var nødvendig for å kunne arbeide trygt ute ved råkkanten og helt nødvendig når isen skulle trekkes opp. Den ene tok tak med issaksa, halvt midt på isblokka, duppet isen litt ned i vannet og i det samme oppdriften i vatnet startet bevegelsen opp igjen løftet mannen med saksa isenden opp mot råkkanten. I samme bevegelsen tok den andre tak med langkroken bak andre enden av isblokka og reiste den opp på enden. Bevegelsen fortsatte ved at begge fulgte på og drog blokka 1-2 m inn fra råkkanten og satte på denne måten is ved is i en jevn rekke.
  2. Så kom kjørerne og overtok isen. Kvasskodde hester drog etter seg ei isdråg som hadde plass til 6 iser på kant. Den måtte derfor være minimum 3 m lang. Elles var den dimisjonert til å tåle vekten av den ca. 170 kg tunge isblokken når den klasket ned etter å være tippet inn på dråga av kjøreren. Hele lasset var 6 isblokker, dvs ca. 1 tonn. Lessinga foregikk ved at kjøreren svingte hest og dråg inntil rekka av oppdratt is. Med langkroken hektet han tak bak den stående isblokken og tippet de 6 isblokkene raskt inn på dråga. Med litt øvelse fall blokkene riktig på plass med en gang. For å hindre at isen gled sidelengs var det slått inn spiker som var bøyd om hverandre på hver side av platten på dråga. Så hippet kjøreren på hesten og turen til ishuset var igang rask gange. Kjørelengden var forskjellig på de 2 isopptakingsplassene med "Ytterhuset" som låg like ved vatnet med den korteste avstand. Der ble det bruk for 4 hester og kjørere. Transporten fra vatnet til "Innerhuset" krevde 8 hester og kjørere. Ved ishuset stoppet kjøreren ved inntaket hvor han tippet isblokkene av i tur og orden mot slisken hvor stuverne tok over isen. Etter at den første var tippet av, måtte hesten gå fram ca. 50 cm for at neste is skulle komme helt rett mot slisken. Enkelte hester var gode til å lære og lystre denne korte framrykkingen 6 ganger, og kjøreren kom på god fot med stuverne. Andre hester kunne være urutinerte og lite samarbeidsvillige og dermed ble det "bal" med å få isblokka rett inn på slisken og følgelig mere slit. Dette gikk ikke ubemerket for seg. Karakteristikker av hest eller kar satt lett på tunga til de travle stuverne. Likeså var det nede på isen ved råka dersom en kjører "misset" under lessinga og klasket en blokk ned på isflata igjen. Hjelp til å få den på ende igjen fikk han, men ubemerket gikk det ikke.
  3. Stuverne i ishuset tok over etter at isblokkene sto på ende ved inntaksslisken. De arbeidde også 2 og 2 sammen med hver sin stuverkrok som de hektet bak ene enden på isblokken som de drog etter slisker inn i huset. Det var 3 lag, dvs. 6 mann. Dette var raske karer som mere sprang enn de gikk med isblokkene. Her var det også viktig at karene samarbeidet. Samse og jamne tak måtte til etterhvert som flo etter flo kom på plass. Stuvinga foregikk i etapper, og de 3 lagene skiftet etappe etter et fast mønster. Når den siste av de ialt 8 floene skulle på plass var 3. etappen en hard tørn for stuverne. Etter å ha "driggi på topp" var karene temmelige "kjørte" etter en økt.

Hvordan var det å være isarbeider 
Arbeidet var hardt. Saginga var slitsom og satte store krav til utholdenhet. Det var uråd å berge tørr. Hver gang saga drogst opp til nytt tak fulgte vatn og issørpe med. Karene som sto slik ble fort våte oppover legger og lår. I sterk kulde ble klærne til is foran på underkroppen, mens det dampet varm svette fra overkroppen. Å få isblokkene opp på råkkanten var heller ingen lett jobb. Men det hjalp med god teknikk og godt samarbeide mellom de to lagkameratene. Det var i det hele nødvendig med god teknikk og godt samarbeid i alle tre faser av arbeidet. Mellom de på isen, mellom hest og kar, og mellom stuverne. Og isarbeidet foregikk i hardt og jevnt tempo.
 
1. rekke fra venstre: Sverre Ronglan, Ole Kolsum, Jon Risberg, Trygve Lynnum, Ivar Riskug
2. rekke fra venstre: Jon Johansen, Håkon Bjørnbo, ? Reistad, Johs. Løvberg, Johs. Reitan, Kasper Rønning. 3 rekke fra venstre: Johan Veie, Marius Lunde, Jon Tørresvold, Bernh. Karbu, Olai Fostad, Martin Rønning, Alfred Veimo, Fritjof Skei, Einar Rangul


Dagsprestasjoner 
Det ble saget ca. 800 isblokker pr. dag, dvs. ca 200 pr. lag. Prestasjonene varierte noe etter forholdene. Under fine forhold kunne karene komme opp i 1000 is pr. dag. For kjørerne betydde dette 136 tonn: 8 = 17 tonn, dvs. 17 lass ved "Innehuset"  og  136  tonn: 4 = 34 tonn = 34 lass ved "Ytterhuset". En må da huske på at det var 3 ganger så lang kjørevei på "Innehuset". Det som var mere avgjørende var føre-og kjøreforholdene. I sterk kulde var det trådt. Ved store snø-fall ble det fort "staupete", og i perioder med mildvær og lite snø kunne det bli bart på enkelte steder. Det hendte en måtte knuse is for å holde på sledeføret i helt spesielle mildværsperioder ble det sagt. - Hva som var tyngst av de forskjellige arbeidsoperasjonene er det vanskelig å uttale seg om. Dog er det kjent at noen som prøvde seg på issaging måtte slutte fordi de ikke maktet jobben. De ble for lette. Ellers er det ikke fortalt om alvorlige ulykker under isarbeidet de 50 årene det sto på. Men det var ikke få som fikk seg en ufrivillig dukkert i det kalde isvatnet under arbeidet på isen. Råkkanten var skummel å arbeide ved, og det hendte både hest og kar hamnet i råka. Men ingen ble igjen der ute. 


Sommerlasting 
En 4. fase av arbeidet var sommerlasting fra ishusene til jernbanevogner. Vanligvis var det 2 stk. av mannskapene ved hvert av de 2 husene som tok på seg sommerlastingene. Det kunne variere hvor mange jernbanevogner som skulle opplastes pr. dag. 2-5 vogner, dvs. 20-50 tonn. Dette var den usunneste delen av isarbeidet. Fra sommervarme og inn i de kalde og råe ishusene hvor isblokkene igjen måtte løsnes fra hverandre ved hjelp av muskelkraft. De tykke veggene med 30 cm sagflis til isolasjon greidde ikke å hindre at noe av isen tinte i de øverste floene. Vatnet rann imellom isblokkene og frøs til igjen. Med et spesielt langt og bredt spett ble blokkene løst fra hverandre, og så var det å dra is inn i vognene. Til bestemte tider på dagen skulle vognene være ferdig opplastet. Da kom et sørgående godstog og tok de med til Trondheim. Det var om å gjøre at tiden mellom lasting fra ishuset til lossing i Trondheim ble så kort som mulig for å hindre for mye svinn. Men svinn ble det: Ca. 3. parten av den innlagte isen var nok blitt til vatn før den kom på plass der den skulle gjøre tjenesten som matbevarer.


Hva med fortjenesta? 
Fortjenesta var god i forhold til andre muligheter til fortjeneste på denne tida. Det var akkordsystem.  Begge firmaene satte bort drifta til en person fra grenda. Det var en arbeidsformann for hvert hus som leidde sagere, kjørere og stuvere. Prisen ble satt pr. tonn innlagt is i hus etter forhandlinger med oppdragsgiverne. Her var det selvfølgelig muligheter for at inntektene som fall på lokalsamfunnet kunne bli pressa. Men en viss form for organisering innen isarbeiderne må det ha vært ettersom gjengs oppfatning var at fortjenesta var god. I neste omgang var det så et spørsmål om fordelinga mellom sagere, kjørere og stuvere. Uten dragkamp har nok ikke denne fordelinga vært, men det var aldri snakk om tvister som skapte vondt blod. 

Det ser ut til at fordelingen har vært at sagere og stuvere hadde 60 % av totalakkorden til  fordeling  og  kjørerne (hest + kar) 40 %. Fordelingen mellom sagere og stuvere har antagelig vært i forhold til antall mann slik at hver mann tjente likt. 8 sagere + 6 stuvere = 14 mann, d.v.s. hver fikk sin 14. part av de 60 % av akkorden. Oppgjøret på "Innerhuset" i 1945 viser at sagere og stuvere hadde kr. 1,80 pr. tonn. Det ble lagt inn 2768 kg. De hadde  tilsammen  254,5 dagsverk og tjente dermed kr. 19,16 pr. dag. Timesatsen for sammenlignbart arbeid var på denne tiden kr.1,22. Helt sikkert er det iallefall at isarbeidet gav en kjærkommen attåtinntekt for mange i lokalsamfunnet, noe som særlig kom godt med i førkrigsårene. Dette kan sies selv om en issager med topp innsats i starten av 30-åra kunne komme opp i kr. 6-7 pr. dag. En må da huske på at mange ikke tjente mere enn kr. 1-2 pr. dag i de værste 30 åra. 


Betydningen for lokalsamfunnet
Attåtinntekta er nevnt. Og betydningen av denne skjønner en kanskje best når det fortelles at gammel butikkgjeld ble gjort opp når isarbeidet var ferdig. Ellers skapte isarbeidet aktivitet. Denne aktiviteten krevde samarbeide. Det ble pratet om arbeidet, folk ble interessert i hverandres ve og vel. I det hele tatt virket et slikt arbeide samlende i et slikt lokalsamfunn. 


Hvor mange mann var i arbeid?
"Innerhuset".
  • Sagere:     4 lag á 2 mann = 8 mann inkl. arb. formann.
  • Kjørere:     8 hester + 8 mann inkl. arb.formann.
  • Stuvere:     3 lag á 2 mann = 6 mann inkl. arb. formann.
  • Sum:         8 hester og 22 mann.
"Y tterhuset".
 
  • Sagere:     4 lag á 2 mann = 8 mann inkl. arb. formann.
  • Kjørere:     4 hester + 4 mann inkl. arb. formann.
  • Stuvere:     3 lag á 2 mann = 6 mann inkl. arb. formann.
  • Sum:         4 hester og 18 mann.
Som en ser var det i alt 40 mann sysselsatt i virksomheten. Det sier seg sjøl at dette hadde innvirkning på, og stor betydning for lokalsamfunnet. På gårdene var det i denne tida relativt mye folk, og vinters tid kunne det være vanske:ig å sysselsette alle. 

I tillegg var det mange som ikke hadde fast arbeid og som om vinteren hadde vansker med å få tilfeldige jobber. Derfor var denne perioden på 1-2 måneder med isopptak kjærkommen for mange. Så selv om det var hardt arbeid, ble det sett fram til at isarbeidet kunne starte opp.


Formenn/arbeidsledere: 
Iscompaniet (50 år)
  • - Reitan
  • Fritjof Moe
  • Ole Kolsum
  • Johan Karbu
  • Ludvig Kolsum
  • Einar Rangul
  • Ivar Rangul
  • Nicolai Dahi (40 år)
  • Gunnar Rangul
  • Edvard Risberg
  • Gustav Dalheim
  • Bernhard Rønning

Teknisk utvikling 
De første åra var det liten eller ingen utvikling rent teknisk i isarbeidet. Ved "Innerhuset" ble prøvd en isplog til å ta langskjæret med. Dette var tidlig i 20-åra. Men isplogen ble vraket av en eller annen grunn. Den ble imidlertid tatt i bruk igjen i 1945 og var siden i bruk ved "Innerhuset" til det ble slutt der. En hest ble brukt til å dra isplogen, og han måtte være ekstra sterk. Ved "Ytterhuset", hos Iscompaniet, moderniserte de drifta etter 2. verdenskrigen. De tok i bruk motorsager og kjerrater. Hester ble overflødig og arbeidet ble lettere for karene. Men denne teknikken kom først da isopptakinga var i nedgang. Og den tok slutt, som tidligere fortalt, i 1961. Dermed var en 50-års-epoke i arbeidslivet  i  lokalsamfunnet Ronglan slutt. 


Annen virksomhet i samme periode 
Her blir bare ramset opp virksomheter uten nærmere beskrivelse:
  • Smed- og hovslagervirksomhet (1917-1960) Kasper Rønning.
  • Skomakerverksted Martin Holberg.
  • Ronglan Meieri - innveiingsstasjon.
  • Ronglan Samvirkelag og Landhandel i tillegg, med forskjellige eiere.
  • Ronglan st. m/poståpneri. (I den tida stoppet togene på Ronglan).
  • Grendesagbruk - ved Tuv og ved Ronglan.
  • Snekkerverksteder:  Holberg,  Ole Rønning, J. Jørås.
  • Bygningsarbeidslag.
  • Pelsdyrfarmer: (2 store) Rangul, Olsen, og mange små. ("Revskogna").
  • Bil- og reperasjonsverksted fra slutten av 30-åra.
  • Br. Arnstad og flere virksomheter som var i drift i kortere tidsrom, særlig under krigen.
Det kan konstanteres at lokalsamfunnet Ronglan i denne tida var et virkelig levende samfunn. Da Nordlandsbanen kom ble Ronglan st. et knutepunkt for mye trafikk. For Eknesbyggene var Ronglan st. nærmest for reise med jembane og for postgang og vareforsendelse. Landsmannsvarer som høy, potet, korn m.m. ble lastet opp her. I tillegg til nyttetrafikk var Ronglan st. stedet hvor ungdommen i grenda møttes i helgakveldene. For å slå av en prat, spørre nytt, se på de reisende eller for å dra videre i samlet flokk til dansemoro e.l. ett eller annet sted. Enkelte møtte opp kun for å se toget og de reisende og for å treffe andre. Krigsåra og trafikken mellom Ronglan og Falstad via Ronglan st. og det som skjedde da, er et kapittel for seg som en ikke skal komme inn på her. I dag kan en bare konstantere at trafikken over Ronglan st. er over og ut. I hvertfall inntil videre. 

I etterkrigsåra ble startet idrettslag, bygd idrettsplass og det var yrende liv utover kveldene  på  "ban"  med fotball, handball eller friidrett.