Slik gikk det til at LEVANGER ble KJØPSTAD

Av Bjørnar Tromsdal (TA: 22.08.86) 

"Levangers Handel vilde blive meget mere Fordeelaktig, naar Stædet kunde forundes Kjøbstæds-Ret, saa at Handelen frit kunde drives det hele Aar, istedenfor at den nu er indskrænket til faa Dage, nemlig Markedstiderne, i Mars og December...."

Denne pusteøvelsen er hentet fra et brev som rådmann og branndirektør i Trondheim, Mons Lie, skrev til Det Kongelige Selskab far Norges Vel i juni 1814. Rådmannen gir sin varmeste anbefaling for Levanger. Men det skulle gå ytterligere 22 år før stedet fikk sin kjøpstadsrett. Den byråkratiske kvern malte tungt, den gang som i dag. En uendelig lang dragkamp ligger mellom rådmannens brev av 1814 og 18. mai 1836, da kong Carl Johan satte sitt stempel under loven som ga Levanger privilegier som kjøpstad. De mange dokumenter som finnes fra denne tida, utformet i tidens høytidelige språkdrakt, er uhyre interessant og fascinerende lesing.
 
 
Et av de eldste bilder som finnes av det typiske, gamle bymiljøet i Levanger. Fotografiet er tatt rundt 1870, før den store bybrannen i 1877. Til venstre sees byens rådhus, som ble flammenes rov under bybrannen. På tomta står nå paviljongen. Backlundhjørnet til høyre.
Foto: Ukjent fotograf, bildet er hentet fra "Levanger Museums fotoalbum nr. 1"


IKKE BEGEISTRET 

Slett ikke alle var nemlig like begeistret for at den gamle markedsplassen ved Levangersundet skulle få en høyere handelsstatus. Selvsagt gjaldt dette i særlig grad kjøpmennene i Trondheim. Helt fram til denne tida var retten til å drive handel i Levanger forbeholdt borgere av Trondhjem By. Noen av disse hadde riktignok slått seg ned i Levanger. Men de fleste satt trygt med sine privilegier i Trondheim, samtidig som de hadde hånd om gårder og pakkhus i Levanger. 

Av Levangers egne innbyggere var det bare eieren av Levanger Gård og seinere Mo gård, madam Jelstrup, som ifølge et gammelt privilegium hadde enerett til å drive handel i tidsrommet mellom martnadene i mars og desember måned. Hun var en av de aller første som ga sin støtte til tanken om at Levanger måtte få kjøpstadsrett. Kjøpmennene i Trondheim var også splittet. Mens noen var redd for at Levanger skulle stjele markeder fra Trondheim hvis stedet ble by, mente andre at en kjøpstad lenger nord ville bidra til å øke handelsomsetningen, og dermed bety mer penger i lommene. 

En kjøpstadsrett betydde at Levanger fritt kunne drive handel og skipsfart med utlandet. Men tyngst veide det selvsagt at handelsmennene kunne få drive uinnskrenket handel året rundt, isteden far å begrense det hele til "svenskmartnadene" fem dager i mars og 14 dager i desember. 


VERDAL FORESLÅTT 

Da en komiteinnstilling om kjøpstadsretten ble lagt fram i Odelstinget i april 1836, ble den møtt med kraftig motstand fra en del av Trondheims-representantene. En herre benevnt som konsul Gram var blant dem som talte sterkest imot. Han mente til og med at hvis man skulle opprette en kjøpstad i Nordre Trondhjems Amt burde den legges til Verdalsøra, og ikke til Levanger! Konsulen hadde ikke verdalingenes ve og vel i tankene. Snarere mente han at jo lengre vekk fra Trondheim den nye kjøpstaden kom, jo bedre var det for borgerskapet i Trondheim..... 

Men det hjalp ikke: Mot 13 stemmer ble loven om kjøpstadsrett for Levanger vedtatt. Saken gikk til Lagtinget, hvor det var nye forsøk fra Trondheimsrepresentantene på å stikke kjepper i hjulene for Levanger. Men heller ikke her lyktes man i forsøkene. Den 18. mai sanksjonerte kong Carl Johan loven.
 
 
Levanger sett fra kirketårnet i 1936, året for 100-årsjubileet for den gamle kjøpstad.
Foto: S Bjerkan 1936, bildet er hentet fra "Levanger Museums fotoalbum nr. 1"


"CARLSLEVANGER" 

Pussig er det å tenke på at den samme kongen hadde vært i Levanger året før, i forbindelse med åpningen av den nye mellomriksvegen ned til Verdal. Man må jo ha lov til å undres over om det var kampen for kjøpstadsretten Levangers kondisjonerte borgere hadde i tankene, da de feiret kongens fødselsdag med et stort ball på Brusve i januar1835. Og som om det ikke var nok: Rådmann Mons Lie, som trolig må tilskrives mye av æren for at Levanger til slutt ble kjøpstad, foreslo i et av sine brev at den nye byen måtte bli gitt navnet CARLSLEVANGER "hvorved hans Majestæt Kongen og Stædets gamle navn blev forenet", heter det. Man visste nok hva taktikk var, i de dager også! 


639 INNBYGGERE 

Av en folketelling i desember 1835 går det fram at Levanger hadde 639 innbyggere da stedet fikk status som kjøpstad. Det fantes 166 forskjellige husholdninger, og tettstedet hadde 132 husbygninger. Videre er det bokført 18 handelsmenn og 40 håndverkere. Av de 639 innbyggerne var 100 tjenestefolk. Hele folketellingslista er gjengitt i Reidar Strømsøes "Levangerboka", som inngår i verket "Skogns Historie". 

Men Levanger hadde vært større i tidligere tider. I 1102 skal det ha vært over 3000 innbyggere i tettstedet. Vel femti år seinere ble imidlertid byen utradert av en stor brann. 


(Fra en helside i TA i forbindelse med at Levanger feiret 150 år som kjøpstad)